Hva dro i gang denne teksten?

Jeg var nysgjerrig på å undersøke annerledeshet, eller «otherness», fra et annet perspektiv. Jeg stilte meg spørsmålet; hvem er «de andre» blant mitt publikum? Så begynte jeg å tenke på menn, på hvite menn, på hvite, heterofile, middelaldrende cis-menn som ser på seg selv som– og blir lest av andre som kun norske, uten noe form for funksjonsvariasjon og heller ikke er økonomisk vanskeligstilte. Så fant jeg Torvald fra Et Dukkehjem av Henrik Ibsen. Han har blitt stemplet som antagonist og leses fortsatt slik.

Dramatikk er en øvelse i empati, også i retorikk. Jeg ønsket å ta Torvald i forsvar, ved å plassere ham i nåtiden post skilsmisse, ønsket jeg at ekkoet av hans erfaringer kunne ta denne gruppen i forsvar. For slik å bygge bro, ikke nødvendigvis gjennom enighet, men gjennom forståelse. Ønsket om å forstå hverandre, virkelig forstå hverandre opplever jeg at forsvinner mer og mer.

Hvilke tradisjoner, konvensjoner eller inspirasjoner påvirkes du av eller går du i forhandling med i arbeidet ditt?

Teaterrommet som ikke slutter ved scenekanten. Scenekunstformen iscenesatt, den levende situasjonen i formidlingsøyeblikket som utgangspunkt for verket. Hvordan å forhandle mellom det fiksjonelle verket og den faktiske situasjonen vi befinner oss i her og nå. Med alle teaterets konvensjoner, muligheter og begrensninger.

Teksten er en enetale, i seg selv ønsker jeg at den også skal være lesbar. Samtidig er målet mitt alltid at dramatikkens skal oppnå et nivå av porøsitet og umiddelbarhet som tillater utøveren å fasilitere for et inkluderende rom som virker her-og-nå.

Min iscenesettelse av teksten har derfor ikke blitt en ren enetale, for i prosessen har enda en kropp kommet inn i rommet. Og i visningsøyeblikket; alle kroppene og stemmene i publikum.

Hvilke håp og drømmer har du for feltet teksten sendes ut i?

Først og fremst håper jeg at andre scenekunstnere plukker den opp. Og at de tør å gå inn i den med hele sitt kunstnerskap, samtidig som at de har tillit til det som står skrevet. Jeg håper at de ikke unnskylder, eller mykner til teksten.