Hva dro i gang denne teksten?

Forholdet mellom generasjoner, og det å føle seg fremmed fra sine nærmeste, er temaer som interesserer meg. Jeg ville skrive om kvinneskjebner som veves inn i hverandre, om en mor som etter en tragisk hendelse blir konfrontert med et nytt bilde av datteren, men også et nytt bilde av seg selv og sin egen mors historie.

Det som for alvor dro i gang teksten og skrivingen var likevel da jeg fant en form som jeg syntes smeltet sammen med innholdet, en form hvor karakterene gjennom å insistere på ulike narrativ kan skape ulike sannheter og virkeligheter (som ofte kolliderer). Selv om tematikken lå i bakhodet hele tiden, vil jeg derfor si at formen kom først, formen ble et viktig premiss for skrivingen.

Jeg er interessert i hvor sterk betydning fortellingene vi har om oss selv og der vi kommer fra har for vår egen selvforståelse. Når disse fortellingene rokkes ved, må vi reorientere oss. Det er vel på mange måter det karakterene i teksten min gjør.

Jeg søkte og kom inn med teksten på Unge Viken sitt debutantprogram for unge dramatikere, hvor jeg utviklet mesteparten av materialet.

Hvilke tradisjoner, konvensjoner eller inspirasjoner påvirkes du av eller går du i forhandling med i arbeidet ditt?

Da jeg gikk i gang med å skrive, kom jeg over et dikt av Gro Dahle: «Moren min er en saks» fra diktsamlingen Hundre tusen timer (2012),  et dikt jeg ikke hadde lest siden ungdomsskolen da vi skulle analysere det på en norskprøve. Jeg husket hvordan jeg hadde kjent diktet i kroppen da jeg leste det i tenårene, at det var noe ekkelt intimt, noe grenseoverskridende i relasjonen mellom datteren og moren, nærmest noe usagt voldelig, samtidig som ingenting dramatisk egentlig skjedde mellom dem. De indre bildene diktet skapte i meg har nok vært til stede i meg under skrivingen, og datter-karakteren i teksten min er nok inspirert av jeg-et i det diktet; en ung person med et enormt behov for løsrivelse, som lengter etter å bli akseptert som den hun kjenner seg som, bli fri fra rollen som et snilt og uskyldig barn:

Moren min er en saks. Hun klipper inn i meg på vei

forbi. Lukter på jakken min, ser gjennom skittentøyet

mitt, leter gjennom lommene. Uansett hvor fort jeg

løper, er det ikke fort nok. Uansett hvor langt jeg

løper, kommer jeg alltid tilbake til kveldsmat.

I arbeidet med dette stykket har jeg har også vært veldig inspirert av dramatikere som har som prinsipp at det som sies blir sant fordi det sies, hvor karakterene er som regissører som skaper og iscenesetter situasjoner ved å insistere på dem.

Hvilke håp og drømmer har du for feltet teksten sendes ut i?

Først og fremst håper jeg at feltet kan være et sted som er utfordrende uten å være bedrevitende og belærende. At det skaper rom for nærvær, at teateret kan være et sted som puster, tenker og diskuterer sammen med publikum uten å presse holdninger og meninger på dem. Jeg håper feltet strekker seg, at det eksperimenterende som tør å gå til ytterkanter får plass. Jeg drømmer om satsinger på ny dramatikk, på nye fortellinger og virkeligheter, fremfor forestillinger der publikum vet hva de går til.