Hva dro i gang denne teksten?

I likhet med mange av våre tidligere arbeider var utgangspunktet et kanonisert litterært verk, Vladimir Nabokovs Lolita. Vi ønsket å lage en forestilling om kunst og overgrep.

Lolita handler om en godt voksen mann, Humbert Humbert, som forgriper seg seksuelt på ei tolv år gammel jente over en lang periode. Han bruker kunstneriske virkemidler for å muliggjøre overgrepene; han gjør henne, i fantasien, til et slags levende bilde uten egen vilje og eget liv – og dermed noe man kan gjøre hva som helst med.

Lolita er av mange beskrevet som en kjærlighetsfortelling, og en vanlig lesning går ut på at jeg-fortelleren – med sin sofistikerte stil og sine beskrivelser av den frekke jenta og det åndløse amerikanske konsumsamfunnet – forfører leseren. I research-arbeidet fant vi eksempler på at romanen er brukt som et «grooming»-verktøy av mannlige litteraturlærere.

Vi snakket også mye om om kvinners infantilisering av seg selv og om Lolita-syndromet, altså sirkulasjonen av bilder som gjør småjenter til sexobjekter og legitimerer overgrep mot dem.

Hvilke tradisjoner, konvensjoner eller inspirasjoner påvirkes dere av eller går i forhandling med i arbeidet deres?

Klassiske romaner, sekundærlitteratur, biografier, egne erfaringer og uttrykksformer fra sosiale medier, blant annet.

Hvilke håp og drømmer har dere for feltet teksten sendes ut i?

Vi håper flere festivaler og programmerende scener tar større ansvar for å programmere og vise tekstbasert, norskspråklig eksperimentell scenekunst. Slik kan flere over hele landet få oppleve mer av denne scenekunsten, og tekstbasert teater kan i større grad bli utfordret og få utvikle seg utenfor de store institusjonene.