Fest og spetakkel i Mancaven!

Ibrahim Fazlics nye forestilling «TORVALD» undersøker maskulinitet og omsorg. Vi møter en fordreid samtidsversjon av den forlatte ektemannen fra Ibsens verdenskjente Dukkehjem. Om kveldene, når han er alene i villaen sin, skrider han ned i kjellerstuen og slipper sin egen mannlighet løs. Han er vrang, taletrengt og underkjent.

Siden teaterstykket om hjemmet mitt hadde urpremiere i 1879, har jeg blitt svartmalt som den norske litteratur- og teaterhistoriens største misogynist. Da stykket ble spilt i Tyskland, endret de også tittelen fra å handle om mitt hjem til å handle om min ekskone.

Det er på tide at min stemme blir hørt.
Jeg er Torvald,
jeg er mangfold,
hør godt etter
for jeg har mye på hjertet.

Med forestillingen søker Fazlic etter det konstruktivt maskuline. For å jobbe med representasjon og inkludering, har han invitert inn en hvit, heterofil, middelaldrende, cis-mannlig skuespiller uten funksjonsvariasjon, som leses av andre som, og er, kun norsk. Sammen undersøker de mennesket bak stereotypien «hvit mann som pusher femti», for å se om det er noe han kan lære oss.

Men dette er på ingen måte en forestilling av det sentimentale slaget. Det er ekspressivt, interaktivt, mørkt, ekstatisk og overskridende. En fest for de tilsidesatte, der det du kanskje trodde var irrelevant, igjen blir relevant.

Omtale fra festivalen

Lørdag var langbordet dekket med levende lys, druer, kjeks og kokosboller. Vinen fløt da teaterhistoriens mest kjente Torvald inviterte til fest i mancaven der den hvite mannen endelig skulle få snakke rett fra levra. Dette var en tematisk perfekt rygg-til-rygg-booking mot Brev til Europa og SAYKOLUHJEE. Dramatiker og regissør Ibrahim Fazlic og skuespiller Harald Kolaas har skapt et bugnende univers av referanser og godsaker. De tar utgangspunkt i Et dukkehjem og med sinne og humor ranter Torvald seg gjennom tanker om mannens rolle i samfunnet og såkalt woke. Det er mye selvmedlidende mansplaining, men avbrudd av karaoke, publikumsinvolvering og tull skaper tiltrengte pauser i monologen. Forestillingen oppleves som et langt nachspiel som bare blir drøyere og drøyere.

- Norsk Shakespearetidsskrift