Om festivalen:

… en spennvidde på programmet som vitner om en festival med ambisjoner som bare har vokst seg større siden debuten i 2020.

… programmeringen ønsker å rette blikket mot spørsmål som brenner i virkeligheten vi befinner oss i her og nå.

… det (er) liten tvil om at Bergen Dramatikkfestival besitter en risikovilje byens institusjonsteatre har all grunn til å misunne og at festivalen allerede utgjør et av denne teaterhøstens høydepunkt på Vestlandet.

– Scenekunst.no

 

... Ambisiøst, aktivistisk og poetisk

… Årets utgave av Bergen Dramatikkfestival hadde et ambisiøst og variert program. Det var en stor spennvidde i tekstenes tematikk og uttryksform. Allikevel er det mulig å se enkelte trender i tekstmaterialet. De færreste benyttet seg av en tradisjonell dialog, men heller av en åpen dramaturgi. Flere av tekstene kunne kan ses som dramatiske dikt, og tematisk var det mest fremtredende trekket en aktivistisk holdning hos mange av dramatikerne. 

… Det som skiller årets utgave fra den første i 2020, er antallet forestillinger med tilnærmet full iscenesettelse. I år har festivalsjef Idun Vik fått i stand flere samarbeid med institusjonsteatre, slik som Østfold Internasjonale Teater, Den Nationale Scene (DNS) og Det Vestnorske Teateret (DVT) (…) Disse produksjonene hadde høy kvalitet, spennende scenografi-løsninger og gode skuespillerprestasjoner. 

...På de fire dagene festivalen varte, ble det gjennomført tretti ulike arrangementer, hvorav tretten var fremføringer av dramatiske tekster. I tillegg utga festivalen en antologi på over 500 sider (Jeg plukker opp en stein og putter den i lomma – tekster fra Bergen Dramatikkfestival 2022) hvor samtlige tekster som ble vist på festivalen blir presentert, enten i sin helhet eller i utdrag.

– Norsk Shakespearetidsskrift

 

 

Om STUMFILM av Sara Li Stensrud, regissert av Rebekka Nilsson:

… lykkes med å kombinere en scenografisk idé med en intens skuespillerprestasjon. Stensruds tekst er tettpakket av poetiske bilder og starter med en sceneanvisning som beskriver et sideleie mens skuespiller Ine Marie Willmann ligger sidelengs med beina i været og strever med å holde posituren. Senere faller noe som likner en svær dyne ned fra taket, og Willmann pakker seg inn i den og forsvinner. Ikke bare blir hun på denne måten tidvis til en stor, bevegelig masse som overskrider den konkrete kroppen, men hun jobber aktivt rent fysisk med motstanden mellom sin egen kropp og teksten på scenen. Det er voldsomt og skjørt og helt egenartet.

– Scenekunst.no

 

…en sanselig og burlesk tekst i tre deler (…)

I iscenesettelsen av teksten hadde regissør Rebekka Nilsson valgt en «stream of consciousness»-tilnærming. Skuespiller Ine Marie Willmann fremfører teksten som en monolog. (…) Kombinasjonen av tekstens karakter (…) og de fysisk anstrengende positurene, fikk meg til å tenke på Heiner Müllers dramatikk og Odin Teatrets fysiske og situasjonelle tilnærming til teater. Et spennende formuttrykk, som vi ikke er bortskjemt med i Norge.  

– Norsk Shakespearetidsskrift

 

Om JEG SKULLE BARE INNOM BUTIKKEN OG HANDLE TIL MIDDAG av og med Ibrahim Fazlic:

Til den aktivistiske emneknaggen vil jeg særlig vise til monologen Jeg skulle bare innom butikken og handle til middag av Ibrahim Fazilic, som kritiserer politiet for deres beskyttelse av rasistiske organisasjoner som SIAN. Fazilic trekker linjer tilbake i tid til politiets fremferd under den nazistiske okkupasjonen av Norge. Teksten ble fremført av forfatteren selv, og på en satirisk og slampoetisk måte, som ga teksten en letthet, til tross for den alvorlige tematikken.  

 

Om SUKKER av Linda Gathu:

«Sukker» er åpen og sjenerøs, samtidig som den utfordrer.

… Her reiser Gathu en viktig og aktuelle problemstilling. Hvem eier dette vonde såret vi skal rote rundt i? Og hvem har ansvar for å hele det?

… «Sukker» er fragmentert, men det er også stykkets styrke. Det problematiserer hvorfor denne delen av vår felles historie må utforskes av folk med minoritetsbakgrunn.

Dette er en viktig debatt som vi må våge å ta. På den ene siden har vi dem som mener at minoritetshistorie kun kan fortelles av dem med minoritetserfaring. På den andre side blir dette en tvangstrøye. Og for hvem gjør det vondt, å rote i alt dette vonde?

– Bergens Tidende, Terningkast 5

 

..prosjektet vitner om en stemme det er verdt å følge med på, og de overordnede spørsmålene Gathu stiller er aktuelle og brennbare: Hvordan skal man som minoritet ta eierskap til egen historie og hvordan skal den fortelles? Hvordan skal man fortelle sine foreldres historie uten å øve vold mot dem og redusere dem til ofre?

– Scenekunst.no

 

Om HAVET TAR DET DET IKKE GIR av Sumaya Jirde Ali, regissert av Annika Silkeberg:

Sumaya Jirde Alis debut som dramatiker gir et sterkt innsyn i flyktningers eget perspektiv. 

.. Forestillingens og tekstenes styrke er nettopp denne nakne nøkternheten, både i ordene og i formidlingen på scenen. De kraftfulle tekstene til Jirde Ali åpner det ufattelige i den totale usikkerheten og ekstreme risikoen på reisen langs den dødelige flyktningruten.

– Bergensavisen, Terningkast 5

 

Vellykket dramatikerdebut.

Sumaya Jirde Alis eksplisitte poesi kler scenen. 

.. Dette er en manual for å dø - nevnes flere ganger på scenen.

…Venting er også et sentralt aspekt i teksten, og hvordan de som flykter ikke bare venter på å reise, venter på å komme frem, venter på å få plass, men også selv når det formelle er på plass befinner seg i en evig venteposisjon.

… «Havet tar det det ikke gir» er en formleken, men visuelt enkel forestilling som gir teksten mye plass. "

– Bergens Tidende

 

… «Havet tar det det ikke gir» opplevdes som en fortsettelse eller et svar på Gathus Sukker og handler om den unge kvinnen Samiras fluktreise over Middelhavet fram til hun ender i Norge. Konfrontasjonen mellom Samira og bestemoren, som ikke har flyktet, og kjenner seg sviktet, er et sentralt tema. Når bestemoren sier «din historie vil ikke kunne fortelles uten at du forteller min, Samira», problematiserer Jirde Ali de etiske utfordringene og paradoksene som oppstår i tomrommet migranter støter på i egen identitetssøking. 

– Scenekunst.no

 

Om MOT REGN av Mari Hesjedal, regissert av Eirik Fauske:

… Et ypperlig eksempel på skuespillere som fikk boltre seg med nettopp teksten i fokus (…)  I Mot regn fortelles historien om en mor med en nyfødt baby som opplever at en verden full av mennesker i nød trenger seg på samtidig som ekstremregn er i ferd med å oversvømme verden. Publikum sitter på stolrader på alle fire sider av scenegulvet mens skuespillerne veksler mellom å sitte på stoler ved publikum og spille på midten av scenegulvet. Det lot oss komme tett på. 

– Scenekunst.no

 

… Stykket handler om en alenemor i Bergen som forsøker å ta vare på babyen sin, mens verden utenfor trenger på – fra flyktningkrisen til klimakrisen, som er representert i stykket ved at «Grenseløs hjelp» ringer og banker på døren, samt at naboens barn vil ha en skive, og en tigger vil ha et sted å bo. Som ramme for forestillingen er et stadig Bergens-regn. Det var illustrert gjennom mange opplesninger av værmeldinger, i raskt tempo og med bytte av dialekter. Ensemblet klarte å fange opp nyansene, ironien og sårheten Hesjedals tekst på en veldig god måte. 

– Norsk Shakespearetidsskrift

 

Om 24. ETASJE av Hanne Ramsdal, regissert av Miriam Prestøy Lie:

… synliggjorde kraften i ordene og skuespillernes tolkning ved å la ensemblet få mye plass.

– Scenekunst.no

 

Om DU FINNES av Arne Lygre, regissert av Annika Silkeberg:

I motsatt ende av den poetiske skalaen sto Arne Lygres tekst Du finnes, (fremført som et visuelt hørespill), som eksempel på karakterdreven dramatikk. Teksten handlet om utroskap, og følelsene man har mange år etterpå, og ble fremført på en sår og vakker måte av Marianne Nilsen og Kim Kalsås. Like før den ble vist, kom beskjeden om at Kalsås var innlagt på sykehus. Han hadde nylig fått vite at han var kreftsyk. Denne konteksten gjorde visningen ekstra sår. 

– Norsk Shakespearetidsskrift

 

Om DISTANSE av Kristofer Grønskag, regissert av Sigurd Ziegler:

Distanse ble oppført som en full iscenesettelse, hvor aktørene i like raskt tempo som i Mot regn, byttet roller. Karakterene møtes i en by gjennom en rekke tilfeldigheter. Den sentrale hendelse som knytter dem sammen er at en ung mann kjører en kapret isbil gjennom byen. Grønskag benytter seg av ironi i korthuggede setninger samt distanseringsgrep som at karakterenes handlinger og følelser blir formidlet i tredjeperson. Regissøren Sigurd Ziegler forsterket tekstens distanse ved å la skuespillerne spille frontalt eller vendt mot et kamera/kameramann. For å illustrere spillet ble det benyttet store lego-klosser (duplo) som ble bygget til by-landskap. I situasjoner hvor det var dialog og samhandling, ble dette spilt ut igjennom legofigurer. Jeg synes at den distanserte spillestilen, ironien og det lekne universet som ble skapt på scenen var svært effektfullt. 

– Norsk Shakespearetidsskrift

 

Om A BUTCH IS A BUTCH IS A BUTCH IS A BUTCH av og med Sterud/Kongsness:

Kongsness/Sterud setter fokus på egen lesbiske identitet, samtidig som de løfter frem en marginalisert gruppe i samfunnet (…) De er profesjonelle dansere og arbeider innenfor samtidsdansefeltet, i tillegg er de en del av drag-king gruppen Gutta. I deres koreografi utforsker de lesbisk-maskulin kroppsføring. Tekstmaterialet er kort og gjentakende, som i dadaistiske dikt, og blant annet inspirert av Gertrud Steins «A rose is a rose is a rose» (Sacred Emily). Valget kler forestillingskonseptetved at tekstens rytmikk og gjentakelser gjenfinnes  i dansen. På slutten av visningen var det lagt inn publikumsdeltakelse, hvor man ble delt inn i lag for å si frem tekstmaterialet. En slik direkte henvendelse minner om konvensjoner innenfor drag-oppvisninger, hvor en spiller for «sine egne». Kongsness/Sterud spiller dermed på drag-miljøets konvensjoner, og inkluderer dermed publikum i deres felleskap. 

– Norsk Shakespearetidsskrift